Pingvin

Det er fem år siden nå. Denne kvelden sov jeg ikke, jeg visste hva som var i vente. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra sykehuset, forlatt pappa som satt i rullestol alene i gangen. Jeg ville ikke dra fra han, men ble tvunget av sykepleierene. Jeg syns de var ondskapsfulle. De lovet at jeg fikk se han i morgen.

Jeg lå på sofaen med mamma hele natten. Hun passet på meg.  Jeg hørte på regnet hele kvelden mens tankene passerte i hodet mitt. Det eneste jeg følte var skyld, anger og savn. Legen lovet meg seks månder til med pappa, selvom det ikke var noen form for trygghet den natten, det var bare ord fra en med hvit frakk.

Vi kjørte avgårde til sykehuset 0930 dagen etter - legen ville snakke med oss. Vi ble sendt inn på ett rom med en rød sofa, røde stoler og rosa blomster på veggene. Det kom en lang mann inn i hvit frakk sammen med en sykesøster som hadde kort mørt hår og briller. Da legen begynte setningen med "dette gikk mye fortere enn jeg hadde trodd" knakk jeg sammen, jeg visste hva som skjedde. Jeg spurte flere ganger om han kunne få en ny lever, men de ville ikke gi en til en med alkoholproblem. Panikken la seg over meg som en tykt lag og jeg så ingenting. Jeg løp inn på rommet til pappa. Kroppen hadde alt begynt å råtne innvendig. Jeg lukket opp vindu og kastet opp.

Pappa - du må våkne! Vi må snakke sammen, var noe jeg skrek til han flere ganger. Alle de smertestillende han hadde fått fikk han ikke til å våkne. Jeg la meg på hodeputen hans og hadde mitt kinn inntil hans. Det trillet en tåre fra kinnet hans og ned på mitt, men han våknet ikke. Etter en times tid på puten hans begynte jeg å slå og riste i han. Hvorfor ville han ikke våkne? Han var jo alltid glad for å se meg, men nå ville han ikke våkne selvom han enda ikke var borte.

Bestemor kom haltende inn døren, og pappa lukket opp øynene og viste til henne at han ville ha en klem. De klemte hverandre lenge. Hvorfor våknet han ikke av meg? Jeg var jo favorittjenta hans. Vi var bestevenner. Jeg ble fortvilet og gikk ut fra rommet.

Det var så mange mennesker som stod rundt sengen i så mange timer. Jeg følte meg uvel, sint og glemt. Jeg var femten år og var i ferd med å miste pappa. Min bestevenn, sjelevenn.

Klokken nærmet seg 18. Tiden gikk så sakte, og pusten ble svakere og kortere. Jeg hører den dag i dag lyden han lagde før han ble borte. Tre hiks og måten han sluket etter luft. Jeg hadde holdt hånden hans i snart tre timer og jeg klemte hardere. Tårene trillet da jeg ikke hørte lyden hans mer. Etter noen minutter gikk alle ut av rommet, unntatt meg. Jeg holdt fortsatt hånden hans. Nektet å forlate rommet.

Etter nøyaktig fem år i morgen mistet jeg pappa. Jeg klarer enda ikke gi slipp - enda hører jeg lyden han ga fra seg før han ble borte.

Jeg savner deg, pappa.

Jeg tror den værste følelsen noen kan ha er savn.
Det slår anger, skyldfølelse og generelt alt.

Jeg savner å ha noen rundt meg, selvom jeg liker mitt eget selskap veldig godt, men det har blitt litt mye i det siste, og det blir jo til at når man er alene, så tenker man altfor mye. Dette gjelder jo selvfølgelig i mitt tilfelle, aner ikke hvordan det er med andre, men sånn er det hos meg da.

Før ringte jeg alltid Bestemor når jeg var alene. Da kunne vi snakke om alt og ingenting. DET savner jeg. Og før den tid var jeg alltid med pappa, jeg var aldri alene bortsett fra da jeg fikk romarrest. Da likte jeg faktisk å være alene på rommet. Da kunne jeg pusle med ting og høre på abba. Jeg elsket abba som liten.

"Jeg fant meg selv i dag. Jeg fant meg selv, men løp min vei, men noe holdt meg igjen. En fornuftens stemme som jeg hadde glemt, men du er ikke her til å si det du pleier, det står skrevet på nattehimmlen nå."

Jeg tilgir deg første gang, men andre gangen takker jeg bare fordi du viser meg hvem du virkelig er...